juli 2003
Rundt Gulfjellet 13. juli
2003.07.13 kl. 19:48 Arkivkategori: Treningsturer
Arne (Nesthus), fra Haus, hadde funnet frem til hjemmesidene våre og ville ha treningsfølge. Han ventet derfor ved Osterøysbroen og hang seg på "i fart". Innover Skyggestranden var vi derfor 6 i følget. Opp Gulbotn var Håkon i støtet. (Faktisk kjørte han opp alle bakkene og hadde tydelig overskudd av energi i dag. Det var så vidt fotografen klarte å få tatt bilde forfra...).
Etter at Leif Erik takket for seg ved Golfbanen, Bjørn syklet mot Drange og Arne og Håkon ga gass mot Kalandseid var det Rolf, Rune og jeg som avrundet med rolige tråkk tilbake til Fana. Du finner flere bilder fra turen i Bildebanken her.
Ha en riktig god sommer! Nå tar redaktøren ferie noen uker!
Ole Tom
|
Nydelig tur til Osterøy!
2003.07.06 kl. 19:35 Arkivkategori: Treningsturer
Svein og Magne kjørte Jotunheimen Rundt
2003.07.05 kl. 21:08 Arkivkategori: Ritt
Et par hundre syklister tok av fra Lærdal 21:15
fredag. Felgen syklistene Svein Raa, Rune Rydland og
jeg sørget for å legge oss i den fremste delen av det
lange feltet innover Lærdalsdalen, vel vitende om at
feltet kom til å sprekke opp i stigningene opp mot
Filefjell.
På toppen av Filefjell var det ca. 50 ryttere igjen i tetgruppen, og Felgen syklistene hang med bak i feltet. Ceres hadde ambisjoner om å sette løyperekord for kvinner og stod for kjøringen fremme i feltet. Et samlet felt var ca. en mil før Fagernes da en grevling forvillet seg ut i veien på natten. 4-5 ryttere gikk rett i asfalten like fremfor oss, og med et nødskrik fikk vi svingt unna. Jeg spurte om noen trengte hjelp, og da dette ble avkreftet kjørte Svein og jeg sammen den siste milen inn mot Fagernes. Men, etter vi kom i mål fikk vi høre at to ryttere var kjørt til sykehuset på Fagernes med hhv ankel og kravebeinsbrudd. Vi får håpe de kommer ut av dette uten varige men.
På matstasjonen på Fagernes så jeg at vi hadde holdt en snitt fart på 33,3 km/t over 15 mil, og med 28 mil igjen å kjøre begynte jeg å lure på om jeg kom til å dette ned i den berømte kjelleren etter hvert.
Jeg kjørte alene oppover mot Beitostølen i den tro at Svein lå foran, men 5 minutt etter at jeg kom til matstasjonen der kom Svein og Rune i lag med en 12-15 andre ryttere. Ikke alltid like lett å se selv en oransje/rød drakt i mørke på en matstasjon!
Bilde: Undertegnede og Svein Raa på
matstasjonen på Beitostølen
Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente så lenge på Beito, og kjørte med Trygve Soldal fra Voss SK over Valdresflya. Her får vi med oss soloppgangen, før vi haster videre nedover under tregrensen og kommer inn i et trollsk landskap med sol gjennom lavtliggende tåke, og med elva Sjoa brusende nede i dalbunnen. På matstasjonen på Lemonsjøen slipper jeg å vente lenge på Svein og Rune, og videre ned mot Vågå vatnet og inn mot Lom er vi ca. 20 ryttere i fint driv.
I Lom spanderer vi på oss hele 15 minutters pause med en bedre middag. Igjen er jeg litt raskere ut fra matstasjonen enn Svein og Rune. Innover Bøverdalen kjører jeg i lag med 4 Rye gutter, men etter 7-8 rulleringer finner jeg etter hvert ut at dette ble vel tøft, og kjører alene en stund, inntil Svein, Rune, Trygve Soldal (Voss SK) og Øyvind Iversen (CK Nittedal, vinner klasse M55-59) tar meg igjen. Denne kvintetten holdt deretter samlet til mål, bortsett fra i de verste stigningene opp mot Sognefjell, da jeg måtte slippe de et par minutter foran meg. Stigningene opp mot Sognefjell er ikke for optimister, du blir skuffet gang på gang hvis du tror at toppen er rundt neste sving. Her må en ha psyken med seg, og av og til begynner en å lure på om å slite seg oppover disse bakkene er meningen med livet. Men, på toppen får vi vafler med multesyltetøy, og når vi kikker på klokken skjønner vi at vi kan klare å komme inn under 17 timer og livet begynner å bli herlig igjen. Slik er på en måte Jotunheimen Rundt, store opp og nedturer også på det psykiske planet.
Nedkjøringen forbi det nye hotellet på Turtagrø og ned mot Sognefjorden går uten problemer, og vi tar kun en kort pause i Luster for å lette på trykket før vi tar fatt på de siste milene til Sogndal. Men før Sogndal venter kanskje den verste bakken på hele rittet, Gaupnebakken. Når en har syklet 40 mil blir en 8,5 km stigning som tidvis er like bratt som opp Gulfjellet en styrkeprøve og et slit. Men igjen, på toppen er livet igjen herlig og kun sjarmøretappen med sakte rullering mot målet gjenstår. Etter 16 timer og 57 minutter fullfører Rune sitt første Jotunheimen ritt på en flott tid, Svein vinner sin klasse med god margin, og selv setter jeg ny solid personlig rekord på min åttende start.
Vi retter en liten takk til Ceres for at vi fikk henge på de første milene mot Fagernes, og de fikk etter hvert notert ny rekord i kvinneklassen på 14:34, bl.a. sammen med Jarle Reistad, Claus Clausen og Trond Klinge Johnsen fra BCK og Steinar Lindelid fra Bergen politi. En annen av våre kjenninger, Jonny Godvik, klarte sitt mål på under 20 timer med glans og syklet inn på 17:53.
De siste årene har været vært dårlig, men i år var det nærmest perfekte forhold med relativt høy temperatur (slapp å bruke overtrekksjakken) og lite vind og ikke regn.
Neste år håper vi på like gode forhold og at enda flere av Felgen syklistene stiller opp i dette rittet som byr på opp og nedturer både på den ene og andre måten.
Hilsen Magne Øvreeide
Resultatlisten finner du HER.
På toppen av Filefjell var det ca. 50 ryttere igjen i tetgruppen, og Felgen syklistene hang med bak i feltet. Ceres hadde ambisjoner om å sette løyperekord for kvinner og stod for kjøringen fremme i feltet. Et samlet felt var ca. en mil før Fagernes da en grevling forvillet seg ut i veien på natten. 4-5 ryttere gikk rett i asfalten like fremfor oss, og med et nødskrik fikk vi svingt unna. Jeg spurte om noen trengte hjelp, og da dette ble avkreftet kjørte Svein og jeg sammen den siste milen inn mot Fagernes. Men, etter vi kom i mål fikk vi høre at to ryttere var kjørt til sykehuset på Fagernes med hhv ankel og kravebeinsbrudd. Vi får håpe de kommer ut av dette uten varige men.
På matstasjonen på Fagernes så jeg at vi hadde holdt en snitt fart på 33,3 km/t over 15 mil, og med 28 mil igjen å kjøre begynte jeg å lure på om jeg kom til å dette ned i den berømte kjelleren etter hvert.
Jeg kjørte alene oppover mot Beitostølen i den tro at Svein lå foran, men 5 minutt etter at jeg kom til matstasjonen der kom Svein og Rune i lag med en 12-15 andre ryttere. Ikke alltid like lett å se selv en oransje/rød drakt i mørke på en matstasjon!
Jeg hadde ikke tålmodighet til å vente så lenge på Beito, og kjørte med Trygve Soldal fra Voss SK over Valdresflya. Her får vi med oss soloppgangen, før vi haster videre nedover under tregrensen og kommer inn i et trollsk landskap med sol gjennom lavtliggende tåke, og med elva Sjoa brusende nede i dalbunnen. På matstasjonen på Lemonsjøen slipper jeg å vente lenge på Svein og Rune, og videre ned mot Vågå vatnet og inn mot Lom er vi ca. 20 ryttere i fint driv.
I Lom spanderer vi på oss hele 15 minutters pause med en bedre middag. Igjen er jeg litt raskere ut fra matstasjonen enn Svein og Rune. Innover Bøverdalen kjører jeg i lag med 4 Rye gutter, men etter 7-8 rulleringer finner jeg etter hvert ut at dette ble vel tøft, og kjører alene en stund, inntil Svein, Rune, Trygve Soldal (Voss SK) og Øyvind Iversen (CK Nittedal, vinner klasse M55-59) tar meg igjen. Denne kvintetten holdt deretter samlet til mål, bortsett fra i de verste stigningene opp mot Sognefjell, da jeg måtte slippe de et par minutter foran meg. Stigningene opp mot Sognefjell er ikke for optimister, du blir skuffet gang på gang hvis du tror at toppen er rundt neste sving. Her må en ha psyken med seg, og av og til begynner en å lure på om å slite seg oppover disse bakkene er meningen med livet. Men, på toppen får vi vafler med multesyltetøy, og når vi kikker på klokken skjønner vi at vi kan klare å komme inn under 17 timer og livet begynner å bli herlig igjen. Slik er på en måte Jotunheimen Rundt, store opp og nedturer også på det psykiske planet.
Nedkjøringen forbi det nye hotellet på Turtagrø og ned mot Sognefjorden går uten problemer, og vi tar kun en kort pause i Luster for å lette på trykket før vi tar fatt på de siste milene til Sogndal. Men før Sogndal venter kanskje den verste bakken på hele rittet, Gaupnebakken. Når en har syklet 40 mil blir en 8,5 km stigning som tidvis er like bratt som opp Gulfjellet en styrkeprøve og et slit. Men igjen, på toppen er livet igjen herlig og kun sjarmøretappen med sakte rullering mot målet gjenstår. Etter 16 timer og 57 minutter fullfører Rune sitt første Jotunheimen ritt på en flott tid, Svein vinner sin klasse med god margin, og selv setter jeg ny solid personlig rekord på min åttende start.
Vi retter en liten takk til Ceres for at vi fikk henge på de første milene mot Fagernes, og de fikk etter hvert notert ny rekord i kvinneklassen på 14:34, bl.a. sammen med Jarle Reistad, Claus Clausen og Trond Klinge Johnsen fra BCK og Steinar Lindelid fra Bergen politi. En annen av våre kjenninger, Jonny Godvik, klarte sitt mål på under 20 timer med glans og syklet inn på 17:53.
De siste årene har været vært dårlig, men i år var det nærmest perfekte forhold med relativt høy temperatur (slapp å bruke overtrekksjakken) og lite vind og ikke regn.
Neste år håper vi på like gode forhold og at enda flere av Felgen syklistene stiller opp i dette rittet som byr på opp og nedturer både på den ene og andre måten.
Hilsen Magne Øvreeide
Resultatlisten finner du HER.